Google saksøkt av 36 amerikanske stater for påstått Play Store-monopol

De amerikanske delstatene Utah, New York, North Carolina og Tennessee leder et søksmål signert av 32 andre amerikanske stater som påstår at Google engasjerer seg i monopolistisk praksis for å opprettholde dominans i Android-appdistribusjon og betalingsbehandling for digitalt innhold kjøpt gjennom Google Play Butikk.

Søksmålet, som ble anlagt i dag i USAs tingrett for Northern District of California, hevder at Google bryter seksjonene 1 og 2 i Sherman Act. Saksøkende stater forsøker å hindre Google i å pålegge «teknologiske hindringer eller unøyaktige advarsler» når brukere forsøker å sidelaste en app, fra å bruke kontrakter til forby OEM-er å forhåndslaste en konkurrerende appbutikk, fra å forby utviklere å bruke Google Play til å distribuere apper eller appbutikker som tilrettelegger for distribusjon av apper utenfor Google Play-butikken, fra å betinge tilgang til Google App-kampanjer ved plassering av en app på Google Play, fra å betale Samsung eller andre OEM-er for å forlate sine relasjoner med apputviklere eller trappe ned å bygge opp konkurrerende appbutikker, fra betalende apputviklere for å avskrekke dem fra å tilby apper utenfor Google Play, og mer. Hele søksmålet kan leses

her, men vi har oppsummert argumentene og bevisene som presenteres nedenfor, slik at du ikke trenger å lese alle 144 sidene (selv om jeg fortsatt anbefaler at du gjør det.)

Har Google monopol på appdistribusjon og betalingsbehandling?

Hvorvidt Google har monopol på distribusjon av Android-apper eller ikke, er opp til debatt gitt at Android lar brukere sidelaste apper og OEM-er kan forhåndslaste sine egne appbutikker. Søksmålet peker imidlertid på (dessverre redigert) interne Google-tall som viser at antallet brukere som har aktivert sidelasting og markedsrekkevidden til alternative appbutikker er veldig, veldig begrenset. Google Play Store i USA distribuerer for eksempel "over 90 % av alle Android-apper i USA. Ingen konkurrerende Android-appbutikker har mer enn 5 % av markedet." Dermed mister apper som ikke deltar i Google Play-butikken tilgangen til de rundt 130 millioner Android-enhetene enheter i USA. Og når det gjelder sidelasting, heter det i søksmålet at Google pålegger irriterende barrierer og advarende meldinger som skremmer brukere fra å dra nytte av trekk.

Videre argumenterer søksmålet for at det faktisk ikke er noe marked for Android-enheter uten Google Play Store. Siden Android er "det eneste levedyktige operativsystemet som er tilgjengelig for lisensiering av produsenter av mobilenheter som markedsfører og selger enhetene sine til amerikanske forbrukere", har Google "varig monopol makt i markedet og betydelig innflytelse over produsenter av mobilenheter og utviklere av Android-apper." Saken nevner at "selv aktører med høy ressurser, som Microsoft og Amazon, har mislyktes" i å lage et "lisensierbart mobiloperativsystem." Android er "åpen kildekode" kun i navn, ettersom det Google-sertifiserte Android OS driver nesten alle nåværende Android enheter. Fra og med juli 2020 ble faktisk «over 99 %» av telefonene som kjører et lisensiert mobiloperativsystem drevet av Googles Android.

Dermed hevdes det i søksmålet at Google oppfyller kriteriene for å bli ansett som et monopol underlagt amerikansk antitrustregulering.

Hvordan skader Googles påståtte monopol brukere?

Deretter peker søksmålet på flere måter forbrukere og apputviklere i de 36 amerikanske statene blir skadet av Googles påståtte Play Store-monopol.

Ifølge søksmålet blir forbrukerne skadelidende fordi de må betale mer for apper og innhold (Googles «supracompetitive commission», som klagen kaller det). De er også skadet av "tap av konkurranse blant betalingsbehandlere, som kan tilby betydelig lavere provisjoner, som så vel som forbedrede betalingsfunksjoner, kundeservice og datasikkerhet." Drakten påpeker hvordan alternative betalingsbehandlere som PayPal og Braintree belaste betydelig lavere enn Google Play Billing, dvs. 2,9 % av transaksjonen pluss en fast 30 cent.

Apputviklere blir i mellomtiden skadet når "noen potensielle forbrukere... gir avkall på kjøp i appen, noe som resulterer i tapt fortjeneste." Google Play Fakturering videre "disintermediates" apputviklere fra kundene sine, og hindrer dem i å "gi skreddersydd kundeservice på kritiske kundeinteraksjoner som betalingshistorikk og refusjonsforespørsler." Til slutt hindrer det tvungne båndet mellom Google Play Butikk og Google Play Billing utviklere fra å forske på, utvikle og bringe på markedet innovative nye apper, noe som resulterer i ytterligere tapt fortjeneste for dem og mindre innovasjon og valgmuligheter for forbrukere."

Hvordan opprettholder Google sitt påståtte monopol?

Flertallet av søksmålet beskriver praksisen som Google angivelig deltar i for å opprettholde sin dominans over appdistribusjon på Android og betalingsbehandling i Play Store.

For det første får Google opptil 30 % av pengene hver gang en bruker kjøper en app, digitalt innhold eller abonnement fra Google Play, selv om dette var nylig redusert til 15 % for inntekter under 1 million dollar. Det som er mer problematisk er hvordan selskapet sies å bruke konkurransebegrensende praksis for å "samle inn og vedlikeholde denne ekstravagante provisjonen."

Klagen fokuserer på "fem kategorier av konkurransebegrensende atferd der Google har hindret konkurranse i distribusjon av Android-apper og kjøp i apper." Klagen argumenterer at i fravær av denne oppførselen ville det være "sterk konkurranse" i Android-markedet for betalingsbehandling i apper, og at Googles "appdistribusjonsmonopol kan bli forstyrret."

1. For det første oppretter og pålegger Google hindringer for å «lukke økosystemet for distribusjon av Android-apper». De gjør dette ved å pålegge "unødvendig brede restriksjoner på direkte nedlasting av apper og appbutikker" (dvs. sideloading), ved å bruke mobilapplikasjonsdistribusjonsavtaler (MADA) med Android-enhetsprodusenter for å hindre dem i å endre operativsystemet for å omgå disse begrensningene på sidelasting, blokkering av konkurrerende appbutikker fra å bli distribuert på Google Play, og hindre appbutikker og apper som ikke er fra Play, fra å kjøpe annonser på YouTube og Google Søk. Appkampanjer er bare tilgjengelige for utviklere som viser appen sin på Google Play.

2. For det andre bruker Google en «gulrot-og-stokk-tilnærming» for å motvirke konkurranse fra de eneste enhetene som kan utfordre deres posisjon innen appdistribusjon (OEM-er og transportører). Gulroten er inntektsdelingsavtaler (RSA) mens pinnene er kontrakter som tvinger OEM-er til å forhåndsinnlaste Google Play Store (MADAs), forhindre at den avinstalleres, og sørg for at ingen annen appbutikk kan vises mer fremtredende. Noen ganger har RSA-er "direkt forbudt" forhåndsinnlasting av konkurrerende appbutikker bortsett fra OEM- eller operatørmerkede butikker.
3. For det tredje forsøkte Google å "kjøpe bort Samsung" for å begrense konkurransen fra Galaxy Store. Blant annet ønsket Google angivelig å gjøre Galaxy Store til en "white label" for Play Store, som i Samsung ville bruke backend av Google Play – inkludert Google Play Billing – samtidig som Galaxy Store beholdt merkevarebygging.
4. For det fjerde skal Google ha lansert insentivprogrammer for å dele overskudd med større apputviklere, i et forsøk på å hindre dem i å flytte til en konkurrerende butikk eller lage sin egen. Vi vet ikke nøyaktig hvilke insentivprogrammer søksmålet handler om, men dette konseptet er ikke uhørt.
5. For det femte krever Google bruk av Google Play Billing for alle kjøp i apper.

Drakten utvider deretter hvert av disse punktene med spesifikke eksempler. Når det kommer til sidebelastning, argumenterer saken med at Googles advarsler til brukere om sidebelastning "overdriver risikoen grovt." Selv om Google jevnlig skanner apper med Play Beskytt og selv om en app har blitt sidelastet av tusenvis av andre brukere (og dermed lastet opp til Play Protect for analyse), advarer Google fortsatt brukeren om sidelasting av appen, som søksmålet hevder er "villedende og ekskluderende." Saken påpeker hvordan Google kommer med høye påstander om hvordan Android er "sikker til kjernen", men likevel advarer åpenlyst mot sidelasting. Risikoen for sidelasting av en app er ubetydelig takket være Play Protect, ifølge en 2018 Google-hvitbok sitert av søksmålet. I hvitboken ble det funnet at potensielt skadelige applikasjoner (PHAs) er tilstede på "'bare 0,08% av enheter som utelukkende brukte Google Play' og på '0,68 % av enhetene som installerte apper fra utenfor Google Spille.'"

Googles «gulrot-og-stokk-tilnærming» er definert nærmere i søksmålet. Nærmere bestemt OEM-er som ønsker å forhåndsinstallere Google Mobile Services (GMS) – en pakke med Google-apper som inkluderer Google Play Store – må signere en anti-fragmenteringsavtale (AFA) eller nylig en Android-kompatibilitetsforpliktelse (ACC). Den første nøkkelbestemmelsen i ACC er redigert, men den andre tvinger angivelig OEM-er til å gå med på restriksjoner på å lage og selge enheter som kjører en gaffelversjon av Android. Dette betyr at OEM-er ikke kan selge en Google-lisensiert Android-enhet og også en enhet som kjører en forked versjon av Android. Standardene krever angivelig også at OEM-er implementerer Googles restriksjoner og advarsler om sidelasting.

Når en OEM signerer en AFA eller ACC, må de signere en Mobile Application Distribution Agreement (MADA) med Google som tvinger dem til å samle flere Google-apper – opptil 30 - hvis de ønsker å kunne forhåndslaste Google Play Services, som gir viktige APIer som push-varslinger og plasseringstjenester som mange apper er avhengige av. Fordi mange apper er avhengige av Google Play-tjenester, må OEM-er godta MADAs betingelser for også å forhåndslaste Play-butikken og forhindrer andre appbutikker i å få fremtreden, noe som ytterligere befester Play Stores dominans, ifølge rettssak.

Utviklere må i mellomtiden signere en Distribusjonsavtale for utviklere (DDA) som hindrer dem i å distribuere apper på Google Play som "[tilrettelegger] distribusjon av programvare applikasjoner og spill for bruk på Android-enheter utenfor Google Play." Denne bestemmelsen er det som hindret Epic fra distribuere sin Epic Games Store-appen på Play-butikken.

Interessant nok påpeker søksmålet hvordan Google følte seg truet av Samsungs samarbeid med Epic bringe Fortnite til Galaxy Store, da Samsung også tillot Epic Games-appen å distribuere andre apper. I tillegg, når Samsung begynte å forfølge "eksklusive avtaler" med andre populære apputviklere og "indikerte sin intensjon" plassere Galaxy Store på startskjermen til nye enheter, flyttet Google for å "forebyggende oppheve" trusselen fra en voksende Galaxy Butikk. Den lanserte et ikke navngitt initiativ som angivelig hadde som mål å sementere avhengigheten av populære mobilspill på Google Play og for å overbevise Samsung om å forlate innsatsen med Galaxy Store. Google skal ha tilbudt Samsung et «myriade [av] fordeler og innrømmelser» for å forhindre at Galaxy Store blir bygget ut.

Selv om Google sies å tilby incentivprogrammer for å dele overskudd med større apputviklere, ser det ut til at slike anstrengelser ikke klarte å lokke store musikk- og videostrømmetjenester. Fra og med november 2021 må imidlertid abonnementsstrømmetjenester for musikk og video " enten underkaste seg Googles tie eller nekte forbrukere muligheten til å kjøpe abonnementer fra Android-appene deres." Dette gjelder også for "abonnementstjenester inkludert tjenester for jobbsøking, dating, trening og andre apper." Hvis en app velger å ikke samsvare, kan den bare tilby en "bare streaming" (ikke-transaksjonell) versjon av appen som ikke engang kan informere forbrukere om at de kan kjøpe et abonnement andre steder eller bli sendt utenfor appen for betaling. Dette betyr at en tjeneste som Spotify (hvis den gikk "bare streaming"-ruten) ikke ville ha noen måte å konvertere gratis musikklyttere til betalte abonnenter. Godbiten om Google Play som tvinger flere apper til å bruke Google Play Billing ble avslørt i fjor, men informasjonen om "bare streaming"-bestemmelsen er noe nytt som avsløres av søksmålet.

Til slutt argumenterer søksmålet for at selv i møte med en liten prisøkning eller reduksjon av kvalitet i appdistribusjon, vil en gitt forbruker være "svært usannsynlig" å forlate Android for iOS. Det er flere årsaker til dette, inkludert den enorme økonomiske investeringen i å kjøpe en enhet, miste tilgangen til kjøpt digitalt innhold og miste tilgangen til data som er lagret på den enheten eller appene. Denne manglende viljen til å bytte blir ytterligere forsterket når forbrukeren eier flere enheter innenfor samme økosystem (f.eks. et nettbrett, smartklokke eller smarthjemenheter). Mange amerikanere betaler også for enheter under utstyrsavbetalingsplaner, noe som gjør det vanskelig å forlate på grunn av kontraktsmessige avtaler. Til slutt, hvilket operativsystem enheten kjører er bare ett av mange hensyn en forbruker tenker på når de velger en ny enhet.

Hva er Googles svar?

I en kort blogginnlegg, skisserer Google hvorfor de mener søksmålet er ugrunnet. Til å begynne med påpeker Google hvordan hvem som helst kan tilpasse og bygge enheter med Android OS siden det er åpen kildekode, selv om søksmålet tilbakeviser dette ved å si at Android er "åpen kildekode" kun i navnet på grunn av nødvendigheten av å sende GMS og dermed overholde Googles vilkår. Google fortsetter med å opplyse at hvem som helst kan laste ned apper fra en rivaliserende appbutikk eller direkte fra en utvikleres nettsted og at Android ikke forhindrer sidelasting som et visst rivaliserende mobiloperativsystem (iOS) gjør.

Google sier at drakten ignorerer konkurransen som Google Play møter fra Apple App Store, og at majoriteten av inntektene fra mobilappbutikken kommer fra iOS. Søksmålet tar opp i det minste det førstnevnte punktet ved å nevne hvordan økosystemlåsing, app-inkompatibilitet og andre faktorer betyr at Play Store egentlig ikke konkurrerer med Apple App Store.

Deretter nevner Google hvordan enhetsprodusenter og -operatører faktisk kan forhåndslaste konkurrerende appbutikker sammen med Google Play, og som populære Android-enheter som Amazon Fire-nettbrettet ikke engang har Google Play. Førstnevnte er et stridspunkt for å se hvordan Google angivelig har tatt grep mot OEM-er som OnePlus for prøver å forhåndsinstallere Epic Games Store, og hvordan selskapet sies å ha målrettet Samsung over sine forsøk på å bygge opp Galaxy Store. Når det gjelder det siste punktet, er det verdt å påpeke at søksmålet nevnte hvor mange apper som har blitt avhengige av Google Play Services, noe som hindrer apper i å støtte andre appbutikker.

Google snakker så om apputviklere. For det første står det at utviklere kan kommunisere med kunder utenfor appen om rimeligere tilbud eller tilgjengelighet i en konkurrerende appbutikk. Spesielt kan imidlertid utviklere ikke kommunisere i appen eller i Play Butikk-oppføringen, noe som effektivt gjør disse alternativene usynlige for de fleste brukere. Deretter sier Google at Play Store ikke hemmer utviklernes evne til å vokse; utviklere tjente over 80 milliarder dollar gjennom Google Play fra februar 2020, og Android-appøkonomien og Google Play bidro til å skape nesten 2 millioner amerikanske jobber. Søksmålet kvantifiserer egentlig ikke hvor mye skade Googles påståtte monopol påfører brukere og apputviklere, så Google har et poeng her.

Google fortsetter med å nevne hvordan de investerer i ressurser for å bygge apper, redusere kostnader og vokse virksomheter, inkludert å lage verktøy som hjelper utviklere med å redusere testbyrder, kjøre beta-tester og overvåke appene deres på skala. Google påpeker også hvordan de investerer i sikkerhet; Google Play Protect skanner mer enn 100 milliarder apper om dagen og forhindret 1,9 milliarder installeringer av skadelig programvare i 2019. Imidlertid tok søksmålet opp hvordan en Google-leder internt erkjente underlegenheten til Google Play Billing, men det er uklart når den uttalelsen ble gitt da detaljene ble redigert. Søksmålet påpeker også hvordan Googles påstander om sikkerhet ikke stemmer overens med deres advarsler om farene ved sidebelastning.

Googles blogginnlegg snakker neste om betalingsbehandlingstjenesten. Selskapet påpeker hvordan bare 3 % av utviklerne på Google Play selger digitale produkter eller innhold, og at de er det underlagt et progressivt servicegebyr på 15 % på den første 1 millionen tjent og deretter 30 % for alle inntekter over 1 USD million. Videre sier Google at dette søksmålet bare er "på vegne av de 0,1 % av utviklerne" som er underlagt et servicegebyr på 30 % (dvs. de som tjener over 1 million dollar i året.) "Dette søksmålet handler ikke om å hjelpe den lille fyren eller å beskytte forbrukere. Det handler om å øke en håndfull store apputviklere som vil ha fordelene med Google Play uten å betale for det," sa Google i sitt blogginnlegg.

Til slutt nevner Google at søksmålet utelater at mange andre appbutikker også krever lignende avgifter og at et sentralisert faktureringssystem beskytter forbrukere mot svindel og gir dem en enkel måte å spore kjøp på ett sted.